World Speed Trials 1999

1.	Espen Torp	Norway	149.7 mph*	Own design - HQ airfoil
2.	Simon van Leeuwen	Canada	137.9 mph*	Nova - HQ airfoil
3.	Gordon Jennings	USA	137.2 mph*	Diamond
4.	Paul Naton	USA	135.2 mph*	Own design
* average speed of two runs on a 200-meter course (A to B and B to A) maximum average speed for one run (A to B or B to A): 173.9 mph Espen Torp has been winning the contest with his model "Compact Volz Racer". Espen, Simon van Leeuwen and Paul Naton have been using Volz Wing-Maxx and Micro-Maxx Servos. Congratulations! Speed Trials Story by Paul Naton © 1999 (more Photos)

Jeg leste første gang om dette stevnet på Cirrus RC Flyklubbs hjemmeside på internett. Takk til Inge og andre som holder denne hjemmesiden oppegående!

Arrangementet skulle avholdes i nærheten av Tri Cities i Washington state. Jeg så mitt snitt til endelig få meg en tur til USA. Selve speedforsøket virker enkelt nok, det gjelder bare å ha et fly som tåler slike voldsomme hastigeter. Hastighetsrekorden holdes idag av Klaus Kowalski og er på ca 239 km/t. Oppgaven, "N°33: Speed", er å fly så fort som mulig fra base A til base B for deretter å stige for å gjøre passet andre veien. Banen er 200 meter. Alt må skje innenfor en time. Speed forsøket i USA har visstnok ennå mindre tidsramme. Når jeg nå først hadde bestemt meg for å reise kunne det være greit å ha en passende modell for oppgaven. Jeg tok en telefon til Helmut Quabeck og ble rådet til å bruke en HQ 1.5/7W. Jeg hadde allerede bestemt at jeg ville bruke en Wizard Compact kropp og da var det naturlig å bruke samme wingegeometri og størrelse. Eivind Håland stillte som vanlig villig opp og hjalp til med det meste. Vingen ble skåret i blå Jackofoam og kledd med glassfiber og kullfiber med hjelp av vakum. Etterpå var det bare å pusse og gnikke til ønsket finish var oppnådd. Vi brukte ikke så veldig mye tid på denne jobben pga tidsmangel og at det sannsynligvis ikke betyr allverden. Servoer ble installert, med fire WingMaxx i vingen og en MicroMaxx til høyderoret. Greit med WingMaxx servoer når du har så tynne vinge som 7 prosent. Jeg fikk også uventet økonomisk støtte fra Cisco System via Richard Frawley. Dette gjorde at jeg måtte finne på et kommersielt navn og endte opp med CCVR som er forkortelsen på Cisco Compact Volz Racer. Jeg fikk anledning til å prøve CCVR i Spania i påsken og flyet tåler ihvertfall stup fra 200 meter. Håper å få teste litt mer når jeg ankommer "løypa" i Richland. Forhåpningene er egentlig ikke allverdens men satser ihvertfall på å sette en norsk rekord.

Onsdag 9.6.99
Kvelden før ringte Kurt fra Israel og ga meg noen tips angående tidsforskjellene. Det gjorde at jeg aldri gikk i seng denne natt til onsdag. Jeg fikk pakket tre fly i den 260 cm lange transportkassen. Ellers så er overvekt ikke noe problem når man reiser SAS til Statene. 2 x 32 kg er lov, men det er regler på omkrets osv på hvert kolli. Som vanlig gikk det greit ut av Norge uten å måtte betale ekstra. Det skal bli spennende å se når jeg skal hjem igjen... I tillegg til CCVR fikk jeg med Wizard Compact'en og SuperMasteren. Jeg har ikke til hensikt å "ofre" noen av disse modellene. Men det for tiden vise. Når jeg først står på startstreken kan alt skje. Vel fremme på Seattle Tacoma Airport kunne jeg ringe til Waid Reynolds som avtalt. 15 minutter senere var vi på vei hjem til Waid for å legge fra oss fly og utstyr. Deretter ble jeg kjørt nedtil Museum of Flight hvor jeg tilbrakte 3 timer i fred og ro før Waid plukket meg opp igjen. Meget bra service!! Senere dro vi til flyplassen som Waid og klubben hans disponerte, ca 180 x 300 meter kortklipt gress. Når jeg endelig gikk i seng klokken 23.00 lokal tid hadde jeg vært oppe i ca 48 timer i strekk. Kurt's forslag om å holde seg våken samme natten som jeg skulle reise var vel og bra, det var bare det at jeg fikk ikke sove noe særlig på flyet.

Dagen etter pakket vi bilen og satte kursen mot Richland. Etter drøye 4 timer stod vi på kanten til Eagle Butte. Ca 250 meter høy. Ikke mye vind men vi fikk fløyet litt alikavel, meget smooth hangløft. Traff selfølgelig en hel del nye hang kompiser her. Etter en stund kom Wil Byers også, min vert for oppholdet, han virket noe stresset pga mye å gjøre i forbindelse med arrangementet. Jeg takket Waid for turen og flyttet alle sakene mine over i Wil's bil. Wil og Mary-Jo hus var meget imponerende og hagen likeså(ca 4 acres eller ca 16 mål). Jeg fikk selsagt bo på gjesterommet og hadde det meget komfortabelt her.

Fredag 11.6.99
Tidlig opp for å klargjøre bilen. Vi dro ut til Eagle Butte bare for å snu og deretter kjøre til Kiona Butte. Her var vinden i ferd med å ta seg opp og forholdene lovet godt. Flere av deltagerne hadde laget spesielle fly for anledningen. Typsik var høy vingebelastning og helst fem kilo. Jeg bebynte med å fly min Wizard Compact for deretter å gå over til SuperMasteren. CCVR ble spart for denne dagen. Jeg fikk inn et par gode pass men det holdt ikke til mer en ca 5 plass. Wil hadde heller ikke dagen og hans spesialbygde fly så ikke ut til å gå særlig fort. Jeg trodde Gordon Jennings hadde beste tid denne dagen, men det viste seg at Simon van Leuwen fra Calgary var hakket bedre. Ellers var været fint med temperaturer trolig over 26 grader i skyggen.

Lørdag 12.06.99
Denne dagen begynte med å fikse vanningsanlegget på den store plenen til Wil. Det endte med at jeg ble dyvåt etter at Wil ba meg skru inn en vanningsdings i plenen. Problemet oppstod når Wil skrudde på annlegget mens jeg forsøkte febrilsk å skru inn denne vanningsdingsen. Her ute i ørkenen tørker klærne ganske fort uansett. Vel fremme på Kiano Butte igjen, denne dagen garantert med mere vind og fint vær, var det bare å sette igang med å rigge baner osv. Jeg synes vel at banene var litt primitive men det viste seg at de absolutt gjorde jobben sin. Vi måtte improvisere og laget noen støttesnorer slik at de ikke skulle blåse overende. Mye støv her og jeg var nødt til å svelge noen allergipiller. Vi kom etterhvert igang med våre forsøk. En var heldig med sitt forsøk og klokket inn på ca 2.7 sekunder den ene veien. Det rare var at ingen syntes at det gikk særlig fort. Det viste seg at banen var litt skjev. Dette ble rettet opp men han fikk beholde tiden! Jeg plukket etterhvert frem CCVR'en min og fikk til ett par brukbare tider. Spesielt var det en tid i motvinds som var meget bra og med en god medvindslegg ville brakt meg i tet. Men det gikk ikke for noen rotet med tidtagningen og jeg fikk ikke registrert noen tid fra B til A. Surt!

Litt senere gikk jeg ut med en full-lastet SuperMaster, det gikk ikke så bra. Halen ble revet av og hele greia var ikke lett å styre uten halen. Likevel var jeg heldig som bare fikk skader ca 30 cm inn på hver vingetipp. Kroppen var helt fin mens halen er og blir vekk. Det er for mange klapperslanger til at jeg vil lete alt for mye. Surt2!

Søndag 13.06.99
Wil og jeg dro til Eagle i håp om at vinden hadde snudd. Det hadde den ikke og vi dro atter til Kiona. Ikke fullt så mye vind i dag og retningen var heller ikke ideell, trodde jeg. Det viste seg å være feil for mitt vedkommende iallefall. Jeg var den eneste som klarte å utnytte de rådende forhold. Gordon fløy sin Diamond som overhodet ikke var styrbar når den fikk for stor fart. Paul Naton fikk til et par meget gode forsøk den ene veien men klarte ikke å følge opp andre veien. Så dermed sto jeg igjen som vinner med Simon van Leuween på andre og Gordon på tredje. Jippi! Raskeste tid en vei på ca 270 km/t og raskeste tid begge veier på ca 240 km/t. Dette er over gjeldende verdensrekord men kan ikke godkjennes pga får dårlig opplegg rundt dette. Det ble ikke rare premieoverrekkelsen fordi vi brukte utrolig mye tid på å regne ut resultatene hjemme hos Wil. Jeg vet ikke hvorfor men excel regnearket han brukte var ganske rotete og lite oversiktlig. Jeg fikk omsider overrekt en meget fin pokal, pengene som var lovet så jeg ikke noe til og jeg venter fremdeles i spenning for å se hva det blir til (4.7.99) En ting ar sikkert, det blir ikke noe 2500$ fordi det til syvende og sist ikke var så mange deltagere som man hadde håpet på.

Senere på ettermiddagen prøvde vi oss på litt Dynamic Soaring (DS). Jeg fikk til noen gode forsøk men jeg tror forholdene overhodet ikke var på vår side. Vi fikk filmet noe av dette og det er tydelig at noe skjer!

Mandag 14.06.99
Endelig en fridag! Sto alikavel tidlig opp, sikkert fordi jeg hadde problemer med å sove. Dro til shopping området hvor alle de store kjedene befant seg. Spesielt Eagle burde være noe for alle modell/hobby folk. Utrolig mye i isenkramkategorien. Var også innom sportskjeden Gart. Mye kjekt her også. Kjempe golfavdeling. Og selfølgelig en masse våpen! Jeg fikk låne AstroVanen til Wil og dro til Kiano igjen. Det var fremdeles folk igjen for å fly, de fleste håper vinden skal snu slik at det kan flys på Eagle Butte. Det skal visstnok være fantastisk her. Fikk igjen prøvd litt DS og det gikk utrolig fort noen ganger, jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal tro om dette fenomenet. Jeg prøvde en gang å gå rett opp i håp om at det var termikk som forårsaket det hele. Det gikk ikke bra, fikk alldeles ikke noe løft av det jeg kanskje trodde var termikk. Etterpå gikk en gjeng av oss ned i hanget for å lete litt etter v-halen til SuperMasteren. det var som øm lete etter den berømte nåla. Men med litt dyktighet av David Reese og en utrolig flaks fant vi halen ett stykke ned i hanget. Den var så og si hel, men hadde tegn til stressmerker ett stykke ut på hver side.

Tirsdag 15.06.99
Dro igjen opp til Kiona Butte for å fly litt. Vinden snudde og litt senere dro vi til Eagle Butte og 15-18 s/meter. Dette hanget som skulle være så fantasisk var en liten skuffelse for meg. Jeg liker å fly nede på kanten slik vi gjør i F3F men har var det ganske tungt pga mye vind sideveis. Vi forsøkte også et par speed runs på 200 meters bane og det var tydelig at det ikke gikk så fort her. Men bevares, hanget løftet enormt bra og var utmerket til sportsflyging og akrobatikk og det er jo det amerikanerne liker. Støv og sand var imidlertid et problem når det blåste såpass mye. Skibriller var et must.

Onsdag 16.06.99
Jeg leide en bil og satte kursen mot Seattle igjen. Jeg tok en omvei for å oppleve Mount Rainier og ellers litt natur. Dessverre var Rainier innhyllet i sitt eget værsystem og jeg fikk ikke sett så mye. Men en fin tur var det likevel. Jeg fant frem til Waid og fikk en ny natt her.

Torsdag 17.06.99
Jeg dro til flyplassen bare for å finne ut at SAS maskinen var forsinket og overbooket. Flykassen min var et enormt problem for disse folkene! Jeg burde gitt beskjed på forhånd fikk jeg høre og at den var for stor. Jeg prøvde å parlamentere med at den hadde jo kommet inn greit uten problemer og et jeg fløy SAS fordi de normalt var hjelpsomme med slike ting. Det hjalp ikke og jeg endte opp med å betale 130 dollar for å sende den med Cargo! Som jeg antydet tidligere i reisebrevet ble det problemer med dette. Så var dette med overbookingen da. Jeg forsøkte å bli igjen for å tjene 800 dollars i reise penger. Det gikk ikke og jeg måtte bli med og var vel egentlig fornøyd med det.

Kort oppsummering
En meget velykket tur som det absolutt frister å gjøre om igjen. De har snakket om å lage en slags World Slope Jamboree neste år med alle slags forskjellige hang øvelser. Hvis dette blir noe av akter jeg å dra igjen.

Med hilsen
Espen Torp
E-mail: aetorp@robin.no